Studier og, forhåpentligvis, snart filmfestival her i Bergen tar alt av skribentens tid i disse høstmåneder, så det ser ut til at den en gang (?) så ærerike bloggen stadig vil ligge mer eller mindre død. Likevel, i dag skal vi bare helt kort hylle en av de store kontrære stemmer i amerikansk media, Glenn Greenwald.

For dagens bloggpost på Salons Unacclaimed Territoy, der han tar et lite oppgjør med USAs merkelige og ukritiske forhold til krigen mellom Georgia og Russland på sensommeren. 

Det trengs flere som Green Greenwald, som kan fortelle John McCain sannheten. Vi har Paul Krugman, den brilliante økonomen som vet han er så flink at hankan komme unna med å si følgende når en Nobelpris kommer dalende ned i fanget på ham:

"I thought this day might come some day, but I was absolutely convinced it wasn’t going to be this day"

Mer sånt, I say.

Vurdert til: av 256 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ifølge DnAs hjemmesider har statsministeren tilbragt deler av helgen hos Helle Thorning-Schmidt, som sammen med sine hardt prøvede kamerater har holdt landsmøte. Til partiets hjemmeside hyller han opposisjonslederen, som i følge en nylig meningsmåling kan komme til å true seg inn som statsminister hvis det var valg i morgen (det er det selvsagt ikke). 

Det skyldes, som det meste i disse dager, at SVs gullforgylte søsterparti SF leverer resultater av den typen Kristin Halvorsen hadde for noen år siden, mens Jens Stoltenberg helt sikkert kan…kjenne seg igjen i hvilken effekt det har på Helle Thornings gallup-tall.

Til lykke med partikongressen, Helle; nå er både Nyrup og Auken ryddet vekk, og ‘deres generation’ er borte. Ta styringen, nå. Og hils hun som har suksess.

Vurdert til: av 240 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dagbladets fornuftige Maagsinredaksjon på nett virker til å være den kanskje eneste mainstream-mediainstitusjonen som virkelig prøver å dekke det amerikanske presidentvalget også et lite stykke under overflaten. Gudene skal vite at resten av redaksjonen ofte, veldig ofte sliter med å følge med, og får det til å vri seg i meg og andre. VG har sendt Anders Giæver til USA, men i sin blogg benytter han ikke de mulighetene som ligger til å grave dypere og bringe flere perspektiver inn enn dem man finner andre steder. I det hele tatt er få norske nettsider på det nivået man skulle ønske, bortsett fra Skrivekollektivet og noen andre uavhengige blogger (ikke helt uavhengig, her: skribenten er redaksjonsmedlem og mangeårig skribent på Skrivekollektivet.com).

Men likevel, altså – Magasinet har ofte fatt i noe. Så også i dag, der de -ojojoj!- lar eksterne eksperter som ikke heter Ole uttale seg om valget, og om mediedekningen, som i Norge (og hele den vestlige og ikke-vestlige verden, forresten) tilter tungt i retning Barack Obama. Han får mest presse, han får flest fine ord, han får mest positiv buzz. Gamle kamerat McCain fremstilles gjerne som, vel, gammel, og forbløffende ofte som en ren outsider i presidentkampen (på et tidspunkt hadde VG/Dagbladet intervjuer av typen "MØT mannen som TROR McCain kan VINNE!"), og, tildels med rette, på samme måte som Den Sittende.

Det finnes logiske grunner til at norskepressen fotflørter med Obama: Kandidaturet hans er historisk, partiet hans har ikke hatt makta på åtte år, han slo Clinton-maskinen, og han er bedre enn noen til å skrive seg sin egen plass i historien. Jan Arild Snoen (den eneste utenfor det desiderte politiske høyremiljøet som åpent ikke-støtter Obama?), mener pressen her hjemme er for dårlige på å fange opp substansiell kritikk av Demokratenes kandidat.

I utgangspunktet har han sikkert rett – omtalen av Obamas problemer er fragmentarisk og mangelfull i alle de store norske avisene, selv om både Jermiah Wright, Bitter-gate og Michelle Obama har vært omtalt utfyllende og ofte. Han savner Bill Ayers, Weather Underground-aktivisten som bombet egne landsmenn i sekstiårene, og som har gitt småpenger til Obamas kampanje. Godt nok, det er legitimt å be om slikt, selv om det i min bok bare er å løpe rett inn i manuset til fryktideologer i McCain-kampanjens war room. Men Snoen stopper ikke der: Han mener sågar pressen helt glemmer å legge ut om hvor venstreorientert demokratenes kandidat er, en både tendensiøs og frynsete påstand. 

Det kan Dagbladet ikke gjøre uten først å bearbeide lesernes syn på aksen venstre-høyre i amerikansk kontekst, der enhver frihetlig sosialist (alle åtte) stemples som kommunister og enhver liberal demokrat står eviglangt til høyre for Arbeiderpartiets høyrefløy. Dessuten er problemstillingen etter skribentens syn ikke riktig, men heller feilkommunisert: Det er klart at det er store, store forskjeller i politisk grunnsyn mellom de to kandidatene, men noen halseløs liberaler, det er Obama ikke. Da hadde Clintonvelgerne vært plassert i mannens lomme, blogosfæren hadde sluttet å fnise beskjemmet før de ber ham ombord og, ja, du vet, John McCain hadde fått rett i en anklage mot Obama.

Om ikke annet hadde det vært en kjærkommen avveksling – uhyrlighetene og den usympatiske kaklingen fra Republikanernes landsmøte minner om at det er en stund siden sist. 

Vurdert til: av 227 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Triumf! Endelig, endelig  har sunn, norsk ungdom fått et skikkelig tøft, ordentlig frekt, himmelstormende antiautoritært, superradikalt, kompromissløst masseparti for ‘tennisspillere og beibs’, som den nye anomalien Revolusjonær Kommunistisk Ungdom (RKU) så spissfindig sier det på sin sylferske nettside. Ungdoms…vel, ‘-organisasjonen’ har sitt utspring fra den i våres så utskjelte knøttegjengen i Tjen Folket, en minifraksjon i det fraksjonsfrie Rød Ungdom, den ganske ubetydelige gjengen som skal bli morgendagens helter når revolusjonen kommer etter en behagelig valgseier for Rødt. Eller, nei: Sånn kunne det ha vært, hadde bare ikke Rød Ungdom (eller Paprika, om du vil) vært slik en gjeng med tafatte pingler som bare vil leke revolusjon, altså.

Herlige Tjen Folket – hvis undergruppe Taggere For Tjen Folket (fraksjonering er en dyd her, forstår vi) har malt TF-frontmann Henrik Ormåsen på alskens murvegger i Bergen med formaninger av typen ‘væpna revolusjon er ikke noe å skamme seg over’ – kjenner noen få av oss som en bunke skjøre revolusjonsromantikere som mener Rød Ungdom og AKP-hybriden Rødt har blitt revisjonister og sosialdemokratiske overløpere (ett sted i ordskiftet i vår dukket begrepet ‘ultrahøyre’ sågar opp, det lykkes meg på tidspunktet ikke å huske om det var myntet på RU eller Rødt eller hvem det nå var), og følgelig ikke noe holdbart sted for dem som virkelig vil rykke ved samfunnstrukturer og slikt. Dermed, inn fra ultravenstre kommer RKU, med Tjen Folkets Kenneth Fuglemsmo som leder, som i sin tynne plattform på sin tynne nettside vil jobbe mot revisjonisme og sosialdemokrati og for Maos militærteorier og annet knask.

Når Norges Kommunistiske Ungdom (NKU) også endelig har fått tilbake retten til å eksistere (etter at moderpartiet stjal identiteten til sine unge kadre, nå under navnet Ungkommunistene) og Rød Ungdom har funnet ut at griseblod er en fin måte å blåse anklager ut av proporsjoner på (i likhet med sine nye arvefiender, der altså), ser det simpelthen ut som at solen endelig reiser seg igjen på ytre venstrefløy.

Vi andre revisjonister, sosialdemokrater og annet pakk kan gå stille tilbake til å forandre verden hver dag, eller vi nå skulle ha fore av samfunnsnedbrytende virksomhet.

Vurdert til: av 211 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er ingen menneskerett å få se fotball, men det er forbannet klokt å holde samlende sportsbegivenheter på folkets hender.

Kulturminister Trond Giske, som av Arne Strand i Dagsavisen blir gjenreist som kommende lederemne i Arbeiderpartiet, varslet i følge nettstedet kampanje.com i dag at det kan bli aktuelt å se på hva som kan gjøres for å hjelpe NRK fremover i køen av interessenter ved salg av rettigheter til store idrettsarrangement. I 2010 blir den andre riksdekkende norske TV-kanalen, TV2, betalingsbasert, og det er fra dette tidspunktet Giske åpnet for å bruke politiske muskler på å sikre statskanalen retten til å vise lukrativ idrett. Alle vet, selvsagt, at sport, særlig fotball, er så dyrt at man skal ha meget dype lommer for å finne midlene, og NRK har måttet se seg utspandert ved nesten alle anledninger de siste årene.

Den folkelige misnøyen mot at TV2 for eksempel ikke skal vise flere av gruppespillkampene i EM-sluttspillet som starter til helgen, men i stedet stuer det vekk på betal-kanalen TV2 SPORT, er kanskje ikke overveldende, men den er der. Da Canal+ vant retten til å vise alle kampene i VM-sluttspillet i fotball i 2002 (minus semifinalene og finalen), var folkeopprøret et faktum, og flere norske kommentatorer og fotballfans aste seg opp til store høyder i sine krav om at NRK måtte få eneretten, simpelthen fordi folkesport må gå på de TV-kanalene folket har.

Derfor vil Giskes forsiktige åpning trolig være et klokt trekk, selv om hans motstandere på høyrefløyen sannsynligvis vil bruke stygge og meget folkelige uttrykk om sin aversjon, som egentlig koker ned til en inett, ufolkelig motstand mot statlig styring.  

Det er bra, av minst tre årsaker:

Det øker oppslutning om statskanalen

Den markedsøkonomiske fortellingen om at TV-fremtiden er privat har, som et unntak, ikke slått til i Norge. I Sverige og Danmark er de kommersielle alternativene (TV4 i Sverige, TV2 i Danmark) desidert mye større enn sine statseide rivaler, men i Norge har TV2 enda til gode å gjøre NRK rangen stridig (selv om TV2 tidvis har vært størst her hjemme i vår). Det betyr at NRK fortsatt klarer å fylle den viktigste premissen som må oppfylles for at markedsgroupies ikke kan lage hakkemat av eierstrukturen: Folk vil ha varen. TV-seere gir nok i utgangspunktet blaffen i om kanalen er eid av pengesterke foretak eller av ministeren – det er innholdet som teller. Klarer Giske å sikre NRK retten til for eksempel neste fotball-mesterskap, bidrar han likevel til å øke relevansen NRK har i folks hverdag, og derigjennom også grunnlaget for noe av det unike med eiermodellen, den minst markedsorienterte sannheten av dem alle: At NRK som kringkaster leverer stoff som aldri ville blitt laget i en kommersiell TV-virksomhet, men som vinner oppslutning likevel (tenk Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, Safari, Migrapolis).

‘Idretten tilhører folket’

Det høres rart ut, men er det ikke: I mange menneskers sinn er det en helt selvsagt sannhet at NRK ikke bare bør, men er nærmest lisensmessig forpliktet til å sikre at store sportarrangementer er alment tilgjengelige for folk. Det er ikke så rart, og hadde Norge vært kvalifisert til sommerens sluttspill, hadde denne tenkemåten vært allestedsværende i aviser og på facebook i disse dager. Det ville vært utenkelig, og presset på Giske til å omtrent gripe inn og kjøpe rettighetene som en tilleggsbevilgning direkte over statsbudsjettet ville vært enormt for folk. Så mye betyr sporten for nasjonalfølelsen og sammenhengskraften, og derfor vil oppslutningen om dagens meldinger fra ministeren være god, nesten uansett.

Det kan jo hende Norge en gang er med, tross alt (hvis folket kunne pålegge Giske å finne penger til å kjøpe en internasjonal topptrener til det norske landslaget ville det trolig hjelpe enda mer, og støtten i folket eksplodert, men likevel).

Det er et kjærkomment, politisk poeng for regjeringen

Det er ingen hemmelighet at skepsisen mot for stor statlig styring er betydelig i de politiske klasser, langt inn i regjeringen. Men statskanalen er det ingen av de rødgrønne partiene som ville drømme om å røre. Det er det derimot et annet parti som ønsker, og beleilig nok er nettopp det partiet Arbeiderpartiets erklærte hovedmotstander. Fremskrittspartiet er slett ikke fremmed for å selge hele kringkastingen, for å bli av med lisensen. Hvis Giske kan fikse fotball og sirkus for folket på kanalen der han selv er hovedeier kan dermed kjøre hjem to hovedpoenger: For det første at statlig styring ikke er skadelig så lenge folket slutter opp om det, og for det andre at muligheten til å gjøre et slikt grep vil forsvinne hvis privatkapitalen må telle kroner og ører før de kan telle navn på et opprop. Det er et drømmeresultat for kulturministere, og et herlig retorisk poeng for regjeringen. NRK kommer aldri til å avgjøre valget, men det er en fin markering å ta med.

Derfor fortjener dagens lille mediafinte fra Trond Giske gode ord på veien, og større plass på radaren og nettavisene enn både Hillarys nederlag, Sex and the City og Cristiano Ronaldos nå meget håndfaste flørting med Real Madrid. 

Ronaldo får vi jo tidsnok se i EM, riktignok, men innledningsvis kanskje ikke på nasjonalfjernsyn. Vittige tungers tale om at Giske kan kjøpe Ronaldo som en start, bes trekke utsagnet til seg. Godt nok har vi pensjonsfondet (din fremtidige pensjon, mind you), men han kan likevel bli litt vel dyr.

Vurdert til: av 221 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kanskje er det farvel til den største av de fire store.

Weekendavisens kloke journalist Hans Mortensen skrev, kort tid etter at Helle Thorning-Schmidt ble valgt til ny leder for Socialdemokraterne etter Mogens Lykketoft, en meget god bok med den fortellende tittelen De fantastiske fire. Det var like deler danmarkshistorie som det var krøniken over karrierene til Nordens mektigste politiske firkløver de siste fire tiårene, historien om Mogens Lykketoft, Svend Auken, Ritt Bjerregaard og Poul Nyrup Rasmussen. De interne forpostfektinger, knivdolkinger og alliansebrudd mellom de sosialdemokratiske høvdingene har jeg skrevet om tidligere, og da blant annet pekt på at de selv har valgt å skygge banen for å gi den nye sjefen plass på bordet til å skape sin egen nye ledelse; Ritt er plassert på Københavns Rådhus, Auken og Lykketoft er strippet for ambisjoner i Folketinget og Nyrup sysler med sitt som sjef for Europas sosialdemokrater og traver i Europaparlamentet.

Alt tyder på at det var en klok fellesparkering fra firkløveret, selv om den makten de har innehatt og de allianser de har bygget opp og revet ned gjennom årtiene ikke har forsvunnet selv om hovedpersonene selv har gjort seg mer anonyme. Likevel går det ikke akkurat veien for Helle, som stadig sliter med et parti som spriker i alle retninger, og med en folketingsgruppe og ei grasrot som igjen har åpnet for å se med kritisk blikk på partilederen etter en kort fredningsperiode i kjølvannet av valget i fjor høst. Mette Fredriksen, som Lykketoft bygget opp i sin formannsperiode, er ved å stjele det beskjedne politiske momentum fra sin sjef, og murringen i partiorganisasjonen er tilbake på nivå med der vi var i Helles famlende førsteår. Det er bare noen få som holder kjeft, og det er nettopp de fantastiske fire.

Poul Nyrup Rasmussen, som ingen har sett i Danmark siden han sang seg inn i hjertene på ca tre velgere med gubbepopslageren En god dag i valgkampen (som ga ham økenavnet Forigårs her på bloggen), har til og med annonsert at han har tenkt å slippe sitt verv i Europaparlamentet ved neste valg. Det overrasker mange, for den gamle partilederen har sett ut til å trives omtrent som fisken i Brüssel etter at han ble valgt inn på en bølge av statsmannstemmer i 2004. Det var en oppreisning som sannsynligvis smakte bedre enn det er lov å antyde for den slitne eksstatsministeren, etter tøffe år i dansk politikk.

Poul Nyrup Rasmussen ble kjent og beryktet i sin tid som fagøkonom i dansk LO gjennom 70- og 80-tallet, i starten gjerne sammen med sin like beryktede og kompetente tallknuser-kamerat Lykketoft. Auken, den hyperpopulære partilederen som tilhører samme generasjon, var populær blant velgerne men upopulær i partiet, og det førte i 1992 til den tydeligste riften i partiets historie. Forigårs, sekundert av Lykketoft, utfordret formannen, og vant, men ikke uten omkostninger. Til denne dagen har partiet vært delt i en Auken- og en Nyrup-fløy, som etter beste evne lot det gå sport i rive partiet i fillebiter gjennom Nyrups tid, selv om statsministeren gjorde hva han kunne for å holde seg inne med Aukens folk. Aukens kronprins, den klassisk venstreorienterte Frank Jensen, ble en tilsynelatende viktig partibygger for Nyrup, mens den evige urokråken Ritt Bjerregaard ble sendt av sted til Brüssel som EU-kommissær. Det løste ikke problemene, men Nyrup fikk likevel holde frem som statsminister gjennom hele tiåret, etter å ha blitt gjenvalgt på magisk vis i 1998.

2001-valget ble den historien som vil prege Forigårs’ ettermæle mer enn han fortjener. Innvandringspolitikken Nyrups regjeringer hadde ført var under angrep fra alle hold, og Dansk Folkeparti, partiet Nyrup hadde beskyldt for å ikke være ’stuerene’, ledet an. Statsministeren virket sliten og lei, og bortimot glad for å slippe da valgresultatet viste klart flertall for Anders Fogh Rasmussens nye VK-prosjekt. Nyrup har aldri riktig kommet seg igjen etterpå.

Men skjebnen smilte blidt til Forigårs, som ved EU-parlamentsvalget fikk den samme glorie som ofte tilfaller avgåtte sosialdemokratiske ledere – de blir aldri så elsket som når de ikke lenger styrer. Med over 400.000 personstemmer banket han den gamle K-statsministeren Poul Schlüters tidligere rekord ved valget, og fikk et siste klapp på skulderen.

Nå er det altså over, tilsynelatende. Gamle Poul skal bedrive andre ting, etter en førtiårsperiode nær makten i det engang så mektige socialdemokrati. Men så lenge hans tre andre venner og fiender stadig er koblet til partitoppen på et vis, er det vel ingen som tror at han rykker ut i periferien, er det vel?

Bare Forigårs kan gi svaret.

Vurdert til: av 248 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den bustete og ofte veldig irriterende
forfatteren Dag Solstad er, i mitt hode, på alles lepper (det
er selvfølgelig ikke sant – sannsynligvis kjenner jeg nesten
ingen, kanskje ingen i det hele tatt, som går rundt og snakker
om Solstad – i hvertfall ikke med tyngde, for de har ikke lest det
i snevre kretser så omdiskuterte Festspill-essayet om Brand,
selvsagt ikke, de har sikkert ikke lest Brand,
heller (jeg er like skyldig som dem), og sannsynligvis har de heller
ikke lest, studert, og blitt støtt eller engasjert av hans
polemiske angrep på ytringsfriheten i Samtiden heller, og
uansett om de har lest det, hvilket de altså mest sannsynlig
ikke har (og de lever sikkert rikere liv uten, så er det
nevnt), så er de ikke spesielt interessert i å gjøre
en eldre, gneldrete og lysprovoserende forfattertype som ikke lages
mer i Norge til sentrum for noen som helst diskusjon (ingen klandrer
dem), men altså likevel).

Polemikeren
har satt seg på debattsidene i Norges intellektuelle sfærer,
i Klassekampen og Morgenbladet og Dagsavisen og Bergens Tidende og
den gamle kulturavisen Dagbladet, og nekter å slippe. Eller
kanskje riktigere: Solstad vil sikkert helst slippe (trolig tilbake
til isolasjon og det jævla biblioteket han messer om i
Samtiden, får man tro), men media-Norge er foreløpig
ikke interessert i å gå glipp av muligheten til å
tyne og filleriste en gammel dogmatikers bekjennelser. Mannen selv,
når han altså ikke får slippe, har trukket seg
tilbake til en forunderlig defensiv posisjon, og bortforklarer sine
omstridte konklusjoner (han er kommunist
igjen, leser vi (i anledning Brand),
og jammen er det trykkende å bli pådyttet et moralsk
ansvar for akseptere flåsete kjendis’journalistikk’ under
ytringsfrihetens svøpe, kan skjønne) med at det er
posørholdninger som har kommet til ham som litterære
virkemidler.

Det
gjør Solstad uinteressant som polemiker og debattant, skulle
man tro, men så blir det ikke oppfattet i pressen. Det hogges
løs mot mannen, ikke fordi han er uansvarlig og kokett i sin
lefling med provokasjon, men fordi han åpner flanker som kan
utnyttes av fundamentalister (kommunismen har en litt ullen klang, må
vite, og denne ytringsfriheten har jo bare fiender som ikke er
spesielt kule). Pressekorpset og kritikerne løper halsende i
flokk etter ham for å finne ut hvordan de best kan toe sine
hender og samtidig vaske dem rene, på Pontius’ vis, og starter
den store Diskusjonen Om Ytringsfriheten med så store deler
patos og selvrespekt at de skriver under på alle Solstads
ironiske betraktninger fortløpende, omtrent som krysser de ut
i margen mens blekket farer over skjermen.. Og bang: SOLSTAD ER KJIP
OG BUSTETE! Han er kanskje litt fundamentalist! Han tar ikke
meningsmotstandere på alvor!

There
you go.

Svarene
tatt i betraktning: Jøss.

(Dag Solstad synes forøvrig blogger er forsøpling av den offentlige samtalen. Det er elitisten sin, det!)

Vurdert til: av 194 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

The Villy Søvndal chronicles continues, denne gangen i SV.

I dagens utgave av Klassekampen bretter Heikki Holmås, Karin Andersen og andre sentrale SVere opp armene og stiller seg spørsmålet: Hva kan vi lære av Villy Søvndal? Hans tidligere så utskjelte stormtropper i Socialistisk Folkeparti ligner snart et masseparti på linje med sosialdemokratene, og det er slikt som vekker berettiget interesse herhjemme, når SV synker ned mot sperregrensen mens storebror Arbeiderpartiet stadig er landets desidert største parti.

Særlig Andersen lufter muligheten for at SV bør gjøre som Villy gjorde i vinter, da meningsmålingene gikk fra tretoppene til himmels: Å ta et endelig oppgjør med kulturrelativismen og silkehanskementalitet i diskusjoner om religion og skikk og norskhet. Det finnes flere gode grunner til at det er lurt å tenke slik, men det er ikke sikkert at det løser noen problemer, utover kanskje noen med velgerne.

På lederplass gjør redaktør Bjørgulv Braanen flere gode og relevante observasjoner (Braanen er ellers en av landets dyktigste analytikere av dansk politikk og kulturdebatt). Han peker i første rekke på det skribenten på denne plass flere ganger har omtalt som tonen i debatten – at Danmark og Norge har et helt annerledes polariseringsnivå i sin debatt om multikulturalisme og innvandring. Danmark fikk et stort oppgjør i 2001; Norge har aldri fått det. Danmark har en uttalt, provokativ høyrefløy; Norge har bare et populistisk parti med skjulte agendaer (om enn ikke alltid like godt skjult). Danmark har sterke, tydelige muslimske stemmer fra et bredt spekter, Norge har få. Og selvsagt: Danmark har Anders Fogh og Søren Krarup i posisjon, Norge har Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen.

Det er ikke tenkelig at SV bør ønske seg en mer danskinspirert debatt, heller ikke utfra rene taktiske analyser. En dansk situasjon vil trolig skvise SV lenger ut på fløyene enn partiet er i dag, og en import av det danske tankesett vil også måtte inkludere en årelang skyttergravskamp som SV er dømt til å tape. Danmark er simpelthen ikke mulig å adoptere anno 2008, og det bør heller ikke åpnes noe rom for det.

Når det er sagt, har jeg tidligere forsvart Søvndals uttalelser, sett i en dansk kontekst. Det er bra og det er nødvendig for en sosialist å markere agg mot undertrykking og demokratifornektelse, og rommet for SV til å markere lignende synspunkter er ikke lite i Norge. Men Karin Andersen har fatt i noe helt avgjørende når hun klargjør overfor Klassekampen at ‘Vi må understreke at det ikke er norske, kristne eller vestlige verdier vi ønsker å forsvare, men at det er universelle verdier vi snakker om’.

Klarer Karin Andersen og SV å formulere en positiv, men samtidig kompromissløs politikk til forsvar for demokrati og menneskerettigheter i dette spørsmål, kan partiet ikke bare ha funnet en liten del av nøkkelen til en norsk Villy-skattekiste – de kan også klare å formulere en norsk plattform for en kulturkamp det er mulig å vinne uten at rasisme og fremmedfrykt får sette tonen for debatten. 

Vurdert til: av 190 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vurdert til: av 98 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

7. mai er en dato alle for et år siden trodde skulle forandre alt i dansk politikk. Det var nemlig på denne dagen for et år tilbake at Naser Khader, Anders Samuelsen og Gitte Seeberg pakket snippeskene fra sine gamle partier (respektive R og K) for å innta Christiansborg med Ny Alliance. I dag ser ideen ut som et av de mest spektakulære mageplask i nyere politisk historie, etter at forsommeren og sommeren bygget Khader inn i himmelen, før kakofonien av ikke-politikere og B-kjendiser la drømmene i grus da valgdagen kom i november. Til slutt satt Khader der som partileder for en bevegelse som velgerne satte utenfor innflytelse, med bare fem folk på Borgen. Deretter forsvant partistifter Seeberg, og uken etterpå takket næringslivsbarnet Malou Aamund for seg.

Jeg tviler på at festen er øredøvende hos alliansen i disse dager. Khader er borte som dugg for solen fra avisenes førstesider, og SFs Villy Søvndal har tatt med seg TV-kameraer og biltzlamper for godt. De tre som er tilbake skyggebokser mest med den evig skrumpende grasrota, og Anders Fogh og Pia Kjærsgaard lever fint uten dem. Strømmen av nye fjes har også stoppet opp, og den engang tilsynelatende utømmelige kilden av misfornøyd vrakpant fra resten av den politiske skalaen ser ut til å ha tørket inn. Naser Khader har en lang vei å gå, men det ser ut til at ingen bryr som hvilken vei han går. Veivalg har ikke samme sjarm når både den smale sti og den brede autostrada er tåkelagt av Villys piperøyk eller den øredøvende larmen av gjespende stillhet.

Tåken legger gjerne et slør over landskapet, men når den forsvinner ser man at ingenting egentlig er forandret. Det er et stort problem for Naser Khader at hans politiske prosjekt for tiden deler skjebne med tåkedotten.

Vurdert til: av 90 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende