Onsdag viste NRK den utmerkede dokumentaren De forbandede tegninger (Bloody Cartoons), Karsten Kjærs personlige journalistiske portrett av det surrealistiske fenomenet som ble kjent som Mohammed-krisen. Danmark var det landet som ble hardest rammet, men heller ikke Norge gikk fri for demonstrasjoner, vold og ildspåsettelse i muslimske land. Å kikke gjennom Kjærs film nå nesten to år etter spetakkelet er selvsagt designet for liflig etterpåklokskap, men fungerer også som en innfallsport til den danske valgkampen, ettersom Pia Kjærsgaards Dansk Folkeparti har gjort tegninger av profeten til valgkampsak opp mot folketingsvalget om to uker.

I det det blåste til krise i Vesten i januar og februar 2006 skrev jeg flere kommentarer om fenomenet, og jeg står stadig for de konklusjoner jeg dro på den tiden. Jeg kritiserte den gang statsminister Anders Fogh Rasmussen hardt for ikke å ha gjort mer på den diplomatiske side av saken. De elleve ambassadører som kort tid før saken eksploderte ønsket et møte med statsministeren for å megle, ble avvist. Statsministerens diplomatiske evner var ikke skrudd inn på riktig frekvens under noen del av konflikten. Og Pia Kjærsgaard sa og skrev ting som kunne fått buddhister til å steile. Krisehåndteringen var simpelthen ikke god nok, og ble løst mye mer fornuftig for eksempel i Norge. Men saken er død.

Men vent litt – det er den jo ikke. For DF har jo ganske plutselig fått det for seg at valgkampen denne høsten blant annet skal handle om ytringsfrihet. Hvorvidt det er en god ide rent valgtaktisk vet jeg ikke – jeg tror folk flest ikke vil bli minnet på rabalderet som en gang var, og noe sexy tema er det ikke. Men heller ikke DFs motiver er sånt som gjør seg fortjent til klapp på skulderen og martyrstatus for Pia K. Som i de fleste andre tilfeller hvor Pia vil diskutere noe som handler om temaer som ikke er direkte synlige fra hennes vindu på Christiansborg, handler DFs Mohammed-stunt om å regissere en virkelighet; et bilde der brave Pia står i det ene hjørnet, og hvor allverdens slemminger står der borte i det andre hjørnet. Der står den slemme innvandringsvennen EU; EUs menneskerettighetskommisær, den kjipe sladrehanken; Kofi Annan og vennene hans; de liberale mediene og redaksjonen på Politiken; det Radikale Venstre, SF og cafe latte-eliten – de som skal fortelle deg at Pia er dum og er slem og tar feil. Det er ikke noe vakkert syn i Pias øyne, men det gjør nytten.

Det gir Dansk Folkeparti muligheten til å rulle ut hele arsenalet, og spille på de tingene de behersker aller best. De kan kjøre historien om at Danmark kan dette med demokrati (en riktig påstand), og derigjennom hevde at det bare skal en innrømmelse, en forsovelse eller en ti år med sosialdemokratisk styre til før illsinte jihadister har fått så mange barn at de kan ta makten i Danmark og spytte på dronning Margrethe og forby bodegaene (en feilaktig påstand).

For Pia er det smart. For oss andre hadde det vært provoserende – hadde det ikke bare vært så gjennomskuelig og kjedelig.

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Er det mulig å være bare ond?

Det gjør visst det. Mitt vandrende bevis på saken heter, som det alltid gjør, Søren Krarup, en ufattelig sint og oppskjørtet gammel prest som ustanselig blir kronet med betegnelsen ’sjefsideolog’ for Dansk Folkeparti.I allerede mange år har mannen spredt uhygge i gangene på Christiansborg (i en så bokstavelig grad at han en kort stund glemte å kalle muslimer for facister og femtekolonister og heller rettet sin hvitglødende harme mot ikkerøyk-fanatikere på borgen); på talerstolen samme sted (blant annet da han sammenlignet hijab med hakekorset) eller gudbedre utenfor Borgen (det gir for eksempel god valuta på hatbørsen ved å peke ut innvandrere med små, helst mange barn).

Når den sorte gryte ikke tusler rundt i hovedstaden og påfører seg selv magesår på stripe og høyere blodtrykk enn stemmevolumet til Pia K. i debatter med Naser Khader, er gamlepresten gjerne hjemme i Haderslev, hos det folk som ville mannen så vondt at de valgte ham til Folketinget  i det multikuturelle Købehavn. Dit kommer han snart igjen, for å utkjempe et av valgkampens clash of titans – en duell om asylpolitikk og verdipolitikk med Røde Kors-sjef og Ny alliance-kandidat Jørgen Poulsen, selve fienden.

Poulsen står som symbolet på alt som er galt med alle bløthjertede internasjonalister, en sånn som heller vil klemme et fattig barn i Mosambique enn sin egen bestemor på Fyn. En sånn som svikter sin oppgave som ombudsmann for det danske, simpelthen. Vi siterer Krarup i det brev han har sendt til Poulsen for å få i stand en mann til mann-duell med ham i Haderslev i valgkampen:

Han repræsenterer en form for missionerende moralisme, som byder mig
imod. En dansk politiker er forpligtet på sit ansvar for Danmark og det
danske folk. Han skal ikke frelse verden eller udbrede en selvretfærdig
‘godhed’.

Om ikke annet er Søren Krarup beviset på at det faktisk an å komme i Folketinget selv om du har omtrent like mye empati og personlig sjarme som Pol Pot.  

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Helle har det travelt med å slenge keitete slengkyss til alle som ikke har lyst til å kline med Pia K.

Søndag er en ganske stille dag i en valgkamp, men som i de forløpne dager maktet Socialdemokraterne og Helle Thorning-Schmidt å stjele overskriftene. I dag var Helles budskap at det er på tide å finne frem til et bredt sentrumssøkende flertall for den kommende regjering av S og Radikale. Derfor har i dag både Bendt Bendtsens Konservative og selsvagt Naser Khaders Ny Alliance fått smigrende beskjeder fra opposisjonens leder. Bendsen kan selvsagt ikke si ja til noe som helst enn så lenge han stadig har en plan om å fortsette i regjering med Fogh, men Khader trives utmerket med Helles flørting. Henrik Sass Larsen, parlamentarisk leder i S, gikk sågar ut og tildelte Khader en hvilken som helst ministerpost dersom han plutselig skulle gjør som han bør, altså peke på den kvinnelige kandidaten.

Møkkagravingen og frustrasjonen mellom de borgerlige og fritenkerne i NA holder ellers frem på samme jevne dur som tidligere. Lørdag ba en synlig brydd statsminister Fogh atter en gang Khader om å gjøre som han burde, nemlig klargjøre at han skulle peke på den sittende statsminister. Tilsist understreket Konservatives politiske ordfører for den ombeilede Khader at han har å gjøre som han bør, derigjennom å legge vekk sine planer om å ha en egen holdning til asylpolitikk dersom han skulle ende opp med å gjøre det han altså har gjøre, nemlig krone Fogh til fire nye år.

Og hva sier så NA-sjefen? Han kjører den samme gamle melodien om at alliansen er noe helt nytt i dansk politikk, som ikke skal la ideologiene og alt det der blokkere hans folk fra å gjøre slik man bør.

Akkurat nå er insisteringen på at man ikke får noe svar, noen politikk eller noen retning ved å stemme NA det eneste håndgripelige standpunkt man får lokket ut av Khader. Det er ikke noen holdbar strategi. Det trengs avklaring. Bare slik kan Naser Khader få gjort det som må gjøres.

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ved valgkampens åpning er man vitne til en av de de største
paradigmeskifter i nyere tid angående den omstridte 24-årsregelen.

Innvandringspolitikken har i de siste mange år vært en av de
hardeste kamparenaene i dansk politikk. Helt siden Venstre i 2001 førte en
knallhard valgkamp på slagordet Danmark
trænger en pause, har dette feltet vært en regelrett konkurranse i å vise
frem hvem som kan være hardest og mest uforsonlig i spørsmål om å stille krav
til de innvandrere som kommer til Danmark, og særlig også om hvem som ikke skal
få komme inn overhodet. Dansk Folkeparti har vært regjeringens ivrige
sekundanter i de mange fremstøt for å stramme inn innvandringsreglene, og
sjefsideologoen Søren Krarup har gså skrytt av at han var den som fikk
regjeringen til å innføre den omstridte 24-årsregelen, en lovtekst som umuliggjør
at mennesker under 24 år kan ta med seg ektefellen til Danmark dersom
vedkommende kommer fra et ikke-vestlig land.

Socialdemokraternes selvjustis etter valgnederlaget i 2001
bragte partiet inn på rekke etter DF og VK-regjeringen, og førte blant annet
til en fullstendig oppbakning toø 24-årsregelen og det meste annet DF kunne
trylle frem. Det bidro ikke bare til å fremmedgjøre det sosialdemokratiske
partiet fra sine nordiske naboer, især i Sverige, men også til å hurtig øke
avstanden til S’ tidligere regjeringspartner Radikale kraftig. Den ulmende og
synlige uenigheten mellom de tidligere hjertevennene om 24-årsregelen ble
dermed raskt et trumfkort de borgerlige partiene kunne spille ut for å
synliggjøre hvilket usikkert regjeringsprosjekt en SR-regjering ville være.

Det har Margrethe Vestager selvsagt sett veldig klart, selv
om hun også er noe mer borgerlig anlagt enn gamlesjefen Marianne Jelved. Og det
er selsagt slik man må tolke Radikales beskjed til offentligheten i dag, om at
partiet ikke stiller ultimative krav til en regjering ledet av Helle Thorning om
at regelen må vekk. Det bidrar til arbeidsro, og rydder en mare vekk fra
valgkampen. Men konsekvensene kan bli større og mer negative for R enn dem
Vestager har gjort regning med.

Radikale velgere er demografisk i slekt med dem man vet at
stemmer Venstre her hjemme, altså verdiliberale, kvinnelige  byboere med høy inntekt (hvis Kanal 24s
drømmekvinne på 32 finnes, stemmer hun R). Dette er mennesker som setter abstrakte
begreper om anstendig borgerlighet høyt, og da passer det ikke bra om man må
være med på å svelge regler som både FN og EU har sagt kan stride mot
menneskerettighetene. Et scanrio der R blir straffet for å ha solgt ut sine
prinsipper, er ikke vanskelig å se for seg. Det er ikke det Vestager trenger i
en situasjon hvor hennes gamle partifelle Naser Khaders Ny Alliance har presset
R så langt nedover på meningsmålingene at det begynner å gjøre vondt. Khader har
da også gått ut og kritisert sitt gamle parti offentlig for første gang, og
kaller manøvren for ’velgerbedrag’. Så var ikke problemene ryddet av veien
likevel.

Enda mer oppsiktsvekkende er det likevel at til og med de
gamle hvite riddere i SF har valgt å gi samme melding som de radikale. Det gir
helt sikkert Villy Søvndal og vennene en dårlig smak i munnen, men regnestykket
er neppe like stygt som det kan bli for Vestagers folk: SFere har ingen andre
alternativer, og partiet leverer fryktelig gode tall og løsninger på en rekke
andre felter. Risikoen for lekkasje til venstre er også liten, enn så lenge et
sykt Enhedslisten sliter så kraftig med Aasma-allergi at meningsmålingene har
røket i bånn. Jeg ser ingen SFere som er villige til å spille bingo med sin
stemme for en slik sak. Til det er tiltroen til at noen endringer uansett
kommer for stor, og redselen for å kaste bort en stemme som kan brukes velte
Anders Fogh enda større.

Dermed er Helle Thorning-Schmidt den klare vinneren av
dagens affære. Radikal selvfølelse vil vise om det er Anders Fogh som kan juble
til sist.

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et demokrati som er bygget rundt at statsministeren har
fullmakt til skrive ut valg etter eget forgodtbefinnende, gir seg enkelte
utslag som man ikke har i den norske parlametarismen. Når det dessuten er slik
at et parti også må oppstille drøye 20 000 underskrifter for å kunne
stille til valg, betyr det at små partier vil tjene på at det går lang tid
mellom hvert valg. De mest kyniske spekulasjonene som foregikk midt i Ny
Alliances oppstandelse gikk på at Fogh ville skrive ut et kjapt valg for å
lukke den nye konkurrenten ute. Det skjedde ikke, og NA ble
oppstillingsberettigede etter en ukes tid. Men andre partier har større
problemer.

Det betyr i klartekst at man i år, for første gang siden
dannelsen i 1973, ikke har mulighet til å gi sin stemme til
CentrumDemokraterne. Partiet, som ble dannet av den profilerte sosialdemokraten
Erhardt Jacobsen, dukket opp som et resultat av den fargerike og populære høyresosialdemokratens
misnøye mot en angivelig venstrevind under den svake, men populære
statsminister Anker Jørgensens ledelse. CD hadde aldri noe erklært prosjekt,
men med en innbitt fastkloring av en profil som borgerlig sentrumsparti ble Erhards
parti raskt en etablert del av den danske partifloraen. Like siden valget samme
år, som ble utskrevet som en følge av at Erhard ikke støttet regjeringen, ble
CD en del av Folketinget, med en stadig mer hensyknende status på Christianborg
helt frem til partiet til slutt falt ut i 2001.

Siden har CD levd en tilværelse som en historisk parentes
uten relevans for noen som helst. Mimi Jacobsen, Erhards datter, gikk fra borde
i 2005, og sluttet ringen da hun meldte seg inn i Socialdemokraterne. Og denne
sommeren gikk det galt igjen, da mannen som overtok konkursboet etter Mimi,
Bjarne Møgelhøj, løp skrikende vekk og over i Naser Khader og Ny Alliances
trygge favn. Møgelhøj, som i NAs oppstartsfase ivret for at CD skulle slås sammen
med NA, viste med all mulig tydelighet frem CentrumsDemokraternes store problem
anno 2007: Selv ikke for schizofrene karrierister og ideologiske frifanter med
sentrumssympatier var CD lenger noe sted hvor man kunne ha håp om å få utrettet
noe.

Et siste forsøk ble det likevel, men sjelden har man sett
noe mer krampaktig: I mangel av profilerte stemmemagneter forbarmet CDs nye
formann Ben Haddou (selv en overløper fra Konservative) seg over Louise
Frevert, en av Dansk Folkepartis tidligere hardliners på innvandring og
generell menneskeforakt. Erhards gamle ’anstendige borgerlighet’ danset med ett
inn i historiebøkene akkopagnert av den svingommen Haddou og den tidligere
magedanseren Frevert fremførte for et tynt pressekorps da nyheten slapp.

De kunne like gjerne flyttet dansen ut på gamle Jacobsens
grav.

Hele sitt liv har CD vært et sentrumsparti, som etter
Erhards tid oftere var regnet til den sosialdemokratiske ende av partiskalaen. Oppstillingen
av Frevert som toppkandidat til Folketinget var et desperat partis verk. Nå får
vi aldri vite om hun hadde kommet inn, heller, siden partiet aldri nådde å
samle nok underskrifter til å få lov til å drive valgkamp.

Reslutatet blir trolig at helgens sentralstyremøte beslutter å
avsluttet festen like etter at den sluttet å være god, og legger partiet dødt
for alltid.

Det er fortellende at du ikke kan se noen som gråter.

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Skribenten håper at det folketingsvalg Anders Fogh Rasmussen i går utskrev vil ende på en annen måte enn den historien mange allerede har travelt med å skrive: Den om at Anders Fogh bare så vidt skal trenge å svette for å innkassere sin tredje periode som statsminister i Danmark. I så måte er de første meningsmålinger ikke videre lystig lesning, men mulighetene for snubletråder finnes.

For det første ser det ut til at Fogh har tenkt å kjøre hardt på sitt image som statsmann, og dermed male et bilde av Helle Thorning-Schmidt og opposisjonen som uansvarlige småunger uten den erfaring og kompetanse som skal til for å styre et land. Den tankerekken funker gjerne fint så lenge folket er fornøyde. Men de siste måneders eviglange tog av demonstrasjoner mot velferdsnivået i gamle Danmark er ikke sånt som man kan manipulere vekk med et pennestrøk. Vanlige folk er lei av det man opplever som kutt på skole, eldrepleie og universiteter. Dessuten slår regjeringens knallharde motstand mot alt som smaker av innvandring i disse dager så hardt ut at flere får øynene opp. Der finnes Helle Thonrning-Schmidts sjanse: Hun skal klare å klusse med Foghs bilde av et land hvor det ikke trengs et skifte. Peter Mogensen, tidligere pressesjef for den forrige sosialdemokrat som klarte å bli statsminister, Poul Nyrup Rasmussen, mener Helles nisje finnes ved å fremstå som noe nytt mot Foghs landsfader-historie.

Han har trolig rett, men jeg tror også Helles fortsatt lange vei til maktens tinde går via det som tidligere var sosialdemokratiske transportetapper. Det handler om å finne tilbake til en sosialdemokratisk samfunnsmodell som skiller seg like mye fra dagens kvasi-sosialdemokrati a la Fogh som det skiller seg fra Helle Thornings designer-kvasiliberalisme. Å ta historien på alvor, tror jeg det heter. Og å gi fritt spillerom for en velferdsdagsorden som handler om å risikere å høres ut som et sosialdemokrati det går an å kjenne igjen.

Den veien går også via SFs utrettelige formann Villy Søvndal, som atter en gang får oppleve at Socialdemokraterne legger opp til et regjeringsprosjekt uten at Socialistisk Folkeparti får leke med. Jeg tror det er lite klokt. SF er det eneste partiet på opposisjonssiden som står til å styrkes kraftig ved valget, og da bør konsekvensen være at man forespeiles muligheten til å være med i regjeringen. Villy må, slik det ser ut nå, spille rollen som vaktbikkje med en sokk i halsen. Det er jobben hans å trekke Helle i retning av sosialdemokratiske posisjoner folk kan kjenne igjen, men han kan ikke klage så mye at han sår tvil om hvor SF står. Og han har selv sagt at hans eneste mål er å velte Anders Fogh, akkurat som Helle. Men hvor gøy er det å være vaktbikkje for noe du ikke tror på? Villy kan bli sliten de neste ukene.

De neste ukene blir meaninglessnoise solely valgskribent. Kanskje kan det redde den puslete aktiviteten og hyppigheten i innlegg, også. Følg med!

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tidligere visepresident i USA, Al Gore, stjal forventet nok all oppmerksomhet da han, sammen med FNs klimapanel, i formiddag ble tildelt den norske Nobelkomiteens fredspris for 2007. Det er ikke annet å vente, at Al Gore skal overstråle en gjeng grå, ukjente og humørløse forskere og eksperter, ikke sant? Men vent nå litt… et sted i bakhodet surrer noen bilder av Gore fra 2000, på den tiden da han prøvde å bli, deretter vant og så ble fradømt retten til å bli USAs president. Da var jo mannen en grå og humørløs ekspert og besserwisser, var han ikke?

Jovisst var han det. Vi (den vestlige opinionen som foraktet Bush) mente det var en dødssynd at Demokratene kunne stille med en kandidat som ikke engang klarte å slå en så svak kandidat som W. Makter du ikke det, så må du simpelthen finne deg noe annet å gjøre, kan jeg huske vi tenkte. Those days are gone, venner. Al Gore gjorde som vi sa, svøpt i vår egen bitterhet og oppgitthet over det amerikanske folk. Han trakk seg tilbake – og fant seg noe annet å gjøre.

I dag ser vi resultatet. Gore, som var beryktet som en kunnskapsrik pusher av ubehagelige sannheter om klodens dårligdom allerede i sin tid som visepresident, besluttet å atter vie tiden sin til å sette klimaet på dagsorden. Med en politisk klarsynthet som man i Amerika bare kan få når man ikke lenger står på valg, bega Al Gore seg ut på en ny reise. Denne gangen rundt i verden for å vise alle som ville se (og hadde de nødvendige alttfor mange dollar til å betale billetten) et spenstig multimedia-slideshow om verdens sanne tilstand – både mer sannferdig og mer skremmende enn det berømte lysbildeforedraget USAs daværende utenriksminister Colin Powell kjørte for FN om en litt annen trussel på samme tid. Opp av asken steg en versjon av Gore som vi hadde glemt at fantes; en sterk og tydelig karakter, som til og med var morsom og karismatisk.

Filmen An Inconvenient Truth ble raskt et fenomen, selv om det egentlig bare var et påkostet opptak av den nevnte foredragsturneen, ispedd et par malplasserte og anekdotiske passasjer om Gores tid etter valgnederlaget. Men filmen viste seg å være en genistrek for Gore, på flere måter. For det første reetablerte den mannen som en av de viktigste politiske kreftene på verdensscenen, og PR-messig løftet filmen den godhjertede fagmannen Gore opp i superstjerneklassen. Han overskygget Angelina Jolie ved filmfestivalen i Cannes, han stjal showet fra Martin Scorsese på hans store kveld i Kodak Theatre ved Oscar-utdelingen, og med sine gjentatte likevel-ikke-avvisninger av å stille til presidentvalget i 2008 har han til og med maktet å sette kona til gamlesjefen Clinton i skyggen fra tid til annen. Jepp, the Gore er superstjerne.

Den statusen blir ikke rokket ved med dagens utmerkelse. Nobelkomiteen har gjort et akkurat tilstrekkelig debattvekkende grep ved å gi prisen til FNs klimapanel, i en situasjon hvor mektige lobbyorganisasjoner og Mannen Som Vant fortsatt arbeider intenst med å så tvil om det alle vet, nemlig at klimaendringene er alvorlige og menneskeskapte. Al Gore oppfattes av flere kommentatorer som en slags attpåklatt i denne sammenhengen, som er med på prisen på grunn av sitt store navn og gode rykte, heller enn sin reelle fredsinnsats. Skribenten er ikke desidert uenig i disse spekulasjonene, selv om det nedvurderer Gore til marionett i større grad enn det han fortjener. Faktum er at Gores posisjon som døråpner til verdens medier har satt klimafarene på kartet mer enn kanskje noen annen. Klimapanelet gjør jobben – Gore viser frem resultatet.

En slik konklusjon er ikke stygt ment, selv om det kan virke slik. Det er nok å kikke på fremtidsutsiktene for å forstå at Gores jobb er viktig. Millioner av mennesker er i dag på flukt fra herjinger og naturkatastrofer grunnet i klimaendringene, særlig i de fattigste landene i verden; Mannen Som Vant og hans kompanjonger fortsetter å krige for olje i en tid hvor verden er avhengig av å finne mer miljøvennlige energikilder; Verdens økologiske balanse trues av et havnivå som utsletter dyrearter på stripe. Listen kan gjøres lenger, og den viser at Komiteen har gjort et riktig valg.

At Al Gore kan benytte sin nye posisjon som fredsprismottaker til å posisjonere seg som en mulig presidentkandidat igjen, er en heldig bieffekt som det skal bli spennende å følge. Fremskrittspartiet har i dag kritisert utnevnelsen, slik de tidligere har uttalt at det ”finnes positive sider ved global oppvarming” (Ketil Solvik-Olsen). Hvis Al Gore bruker sin nye status til å stille opp i 2008, kan til og med FrP få rett, for en gangs skyld.

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende