Magne Lerø, høyremannen med en umåtelig sterk track-record for å innta standpunkter godt og vel langt unna de venstreavisene han nå skal være sjef for, gir i dagens Klassekampen svar på undertegnedes spørsmål i gårsdagens bloggpost ‘Skal Vårt Land redde venstrepressen?’.

Svaret er nei:

 - Lille Norge har ikke rom for et aktualitetsmagasin bare for den politiske venstresida, men Ny Tid skal være et organ jeg håper venstresida vil være fornøyd med, sier Lerø til Klassekampen i dag. Klarere er det neppe mulig, ukevis før første utgivelse, å gi på båten en flere tiårgammel publisistisk tradisjon. I fremtiden skal Ny Tid ikke være et venstresideorgan. Spøkelset er ute av skapet.

Point taken.

På tide å se seg om etter andre steder å få input, med andre ord. Ny Tid blir mellomstrømmens Vårt Land på ukebasis og glanset papir. Venstresidens idedebatt får Audun Lysbakken og ‘Verden til venstre’ ta sjøl. Hilsen Magne Lerø.

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Undertegnede har flere ganger skrevet mindre pene ting om Ny
Tid, SVs gamle partiorgan som i umiddelbar konkurranse med mediehuset
Dagbladets superflopp MEMO (for mindre pene ting om MEMO, se her og her)
relanserte seg selv som ukemagasin i 2006. Ambisjonene var tårnhøye, om enn
ikke like kvalmende som i Kristine Moodys magasin. Og Ny Tid har fortsatt å
levere varen, som et relativt godt, alternativt nyhetsmagasin med hjertet
plassert et par milimetre til venstre for Arbeiderpartiets grunnfjell – omtrent
som SV i regjering, der altså.

Mine ankepunkter har likevel vært såpass mange at jeg det
siste året ikke har vært fast leser av Ny Tid. Reportasjene er ofte gode, og
kommentatorene er gjerne flinke folk, men leseropplevelsen jeg har fått med
magasinet har ikke kunnet konkurrere med verken nettaviser eller utenlandske
konkurrenter, verken på pris eller vesentlighet. Det blir for knapt, simpelthen.

Likevel er det en svært lite hyggelig beskjed å få når man i
dag i flere medier kan lese at Mediehuset Vårt Land har kjøpt opp Ny Tid. Det kommer
bare uker etter at meldingen tikket inn om at samme eier har kjøpt rettighetene
til norske Le Monde Diplomatique fra Truls Lie. Med romjulens lille raid er
dermed to av tre (Klassekampen er det siste) klare venstresidepublikasjoner i
norsk presse plassert i hendene på et mediehus som står lysår fra produktenes
tradisjonelle redaktørlinje. Le Monde Diplomatique er kjent som et svært
radikalt internasjonalt tidsskrift med fokus på globaliseringsspørsmål,
utenrikspolitikk, kunst og religion, mens Ny Tid fra gammelt av har vært et
hjem for radikale fritenkere som ikke taklet Arbeiderpartipressen. Det er et
eller annet her som rimer usedvanlig dårlig med ideen om at de nå skal gis ut
av et publiseringshus med kristne verdier i bånn.

Vårt Lands administrerende direktør og ansvarlig redaktør
Helge Simonnes ser ingen problemer med at kristen-Norges største avis nå skal
gi ut sterkt venstrevridde publikasjoner:

Det er viktig at vi
har en del organer som er fellesskapsorienterte og ser viktigheten av
internasjonal solidaritet, sier Simonnes i en kommentar til sin egen avis. Det
er ikke vanskelig å underskrive på mannens programerklæring. Norge har så visst
behov for flere medier med ustyn til verden og fokus på the defining issues of
our time. Men smaken i munnen er dårlig. Særlig hvis det går den veien Martine
Aurdal, utgående redaktør i Ny Tid indikerer til Dagbladet, nemlig at Ukeavisen
Ledelses Magne Lerø skal stå som sjefredaktør. Fra før har Lerø blitt forært
redaktøransvaret i Le Monde, og hvis denne redaktøren, som har stått som
ekspert og apologet for alle slags ville påfunn fra næringslivets toppledere de
siste årene, virker ikke pilen å peke riktig vei.

Etter mitt syn burde LO, som mektig og rik aktør også på
mediefeltet, gått inn og sikret en fortsatt radikal stemme i
presseoffentligheten for Ny Tid, og også for Le Monde. Dagens sjansespill kan
bety at begge de små publikasjonene spiller seg selv lengre utover sidelinjen
enn de hadde trengt.

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende