Arbeiderpartiet må lege et åpent sår. Nå.
I det som begynner å bli ganske mange år har Arbeiderpartiet lagt til seg den uvanen å spille tøffing i innvandringspolitikken på et vis som tramper på lovanedene om en mer human innstilling som Soria Moria-erklæringen lovet. Det er ingen nyhet for noen at jeg og AUF gjennom en del år har gitt partiet, og i særdeleshet statssekretær Liebe Rieber-Mohn, en del tyn for at Norge ikke prøver å være det spor bedre enn land vi ikke vil sammenligne oss med (Danmark), eller regjeringer vi lovet å rydde opp etter (Bondevik II).
Dessverre ser det fremdeles ut som at min regjering ikke er villige til å innse noen av de viktigste poengene fra den bredpenslede kritikken:
1. Arbeiderpartiet kan ikke og skal ikke slå FrP på innvandring.
Det er FrP som er originalen, og de kan manøvrere på en måte ingen andre kan – fordi de har ideologisk frihet til det. Fremskrittspartiets innvandringspolitikk er drevet av like deler frykt og egoisme, på en helt annen og mer uappetitlig plattform enn den sosialdemokratiske. For Arbeiderpartiet er det nødt til å være en plikt å ikke synke ned på et retorisk nivå der man skyver innvandrere og flyktninger foran seg – og fordeler skyld utfra bekvemmelighet heller enn utfra faktisk skyld. Her har regjeringen fortsatt en jobb å gjøre, og nettopp å endre tonen i debatten er vår viktigste oppgave. Det går ikke an å vinne troverdighet som et parti som vil behandle alle likt både etter lovens og likeverdets bokstav så lenge man igjen til stadighet faller ned i fremmedfryktens skyttergrav.
2. Arbeiderpartiet må ta makten tilbake fra et hode- og hjerteløst byråkrati.
Folket får de politikere de ber om, heter det. Likevel reagerer velgerne sterkt og fortellende i tilfeller hvor de ser at åpenbar urett har blitt begått – uten at mitt partis politikere gjør det samme. Det er et demokratisk problem som er helt håndgripelig hver gang mediene melder om en utkastelsessak fra Norge som omhandler for eksempel barn eller innvandrere som har vært bosatt så lenge i landet at de har hele sin sosiale base her. Da vekkes lokalsamfunn og rettferdighetsfølelse, men politisk ledelse på feltet i Arbeiderpartiet klarer ikke å føle folkets harme. Problemet er at regjeringen synes å ha abdisert i spørsmålet, og skjøvet byråkrati og tilsyn foran seg, for selv å slippe å bli skitne på fingrene. Det holder ikke. Veien til humanisme og rettferdig behandling går ikke via byråkratiet; den går via de brennende hjerter og normal folkeskikk.
3. Arbeiderpartiet må innrømme feil.
Det er dønn umulig å finne ydmykhet i mitt parti på disse sakene, trolig som en reaksjon på både moment 1 og 2. Men det begås feil, forbannet mange feil: Vi kaster ut folk som skulle ha fått bli boende, vi behandler mindreårige asylsøkere som kasteballer, vi river opp velintergrerte innvandrere fra lokalsamfunnet og busser dem ut av landet. Det er feil, og noen må ha guts til å fortelle keiserdømmet i Arbeids- og inkluderingsdepartementet at inkludering ikke er omdefinert til innstramming this very night.
Vi kopierer tilogmed Erna Solbergs taktikk ved å reise ut i verden for å fortelle kommende-, ikke-kommende og verdig trengende asylsøkere og medmennesker at det ikke er noen grunn til å prøve: Norge er trangere, ondere og vanskeligere enn du skulle tro.
Det er på tide å minne mitt kjære parti på det bare en eneste gang til:
Klarer vi ikke å vinne kampen om hjertene, vinner vi heller ikke kampen om velgerne. Et samfunn er ikke bedre enn det behandler sine svakeste. Derfor må Arbeiderpartiet holde fokus på målet, som er Soria Moria; målet om en skole som er sosialt utjevnende, en uforstyrret kamp mot fattigdom og undertrykkelse, en kamp for likestilling og utjevning, og en kamp mot frykttaktikken som preger innvandringsdebatten.
Det er ikke bare en kamp mot de som vil noe annet enn oss. Slik situasjonen er i dag, er den også en kamp mot oss selv.
_________________________________________
Denne artikkelen er også publisert på bloggen Partikollektivet.
av 108 lesere