Dagbladets fornuftige Maagsinredaksjon på nett virker til å være den kanskje eneste mainstream-mediainstitusjonen som virkelig prøver å dekke det amerikanske presidentvalget også et lite stykke under overflaten. Gudene skal vite at resten av redaksjonen ofte, veldig ofte sliter med å følge med, og får det til å vri seg i meg og andre. VG har sendt Anders Giæver til USA, men i sin blogg benytter han ikke de mulighetene som ligger til å grave dypere og bringe flere perspektiver inn enn dem man finner andre steder. I det hele tatt er få norske nettsider på det nivået man skulle ønske, bortsett fra Skrivekollektivet og noen andre uavhengige blogger (ikke helt uavhengig, her: skribenten er redaksjonsmedlem og mangeårig skribent på Skrivekollektivet.com).
Men likevel, altså – Magasinet har ofte fatt i noe. Så også i dag, der de -ojojoj!- lar eksterne eksperter som ikke heter Ole uttale seg om valget, og om mediedekningen, som i Norge (og hele den vestlige og ikke-vestlige verden, forresten) tilter tungt i retning Barack Obama. Han får mest presse, han får flest fine ord, han får mest positiv buzz. Gamle kamerat McCain fremstilles gjerne som, vel, gammel, og forbløffende ofte som en ren outsider i presidentkampen (på et tidspunkt hadde VG/Dagbladet intervjuer av typen "MØT mannen som TROR McCain kan VINNE!"), og, tildels med rette, på samme måte som Den Sittende.
Det finnes logiske grunner til at norskepressen fotflørter med Obama: Kandidaturet hans er historisk, partiet hans har ikke hatt makta på åtte år, han slo Clinton-maskinen, og han er bedre enn noen til å skrive seg sin egen plass i historien. Jan Arild Snoen (den eneste utenfor det desiderte politiske høyremiljøet som åpent ikke-støtter Obama?), mener pressen her hjemme er for dårlige på å fange opp substansiell kritikk av Demokratenes kandidat.
I utgangspunktet har han sikkert rett – omtalen av Obamas problemer er fragmentarisk og mangelfull i alle de store norske avisene, selv om både Jermiah Wright, Bitter-gate og Michelle Obama har vært omtalt utfyllende og ofte. Han savner Bill Ayers, Weather Underground-aktivisten som bombet egne landsmenn i sekstiårene, og som har gitt småpenger til Obamas kampanje. Godt nok, det er legitimt å be om slikt, selv om det i min bok bare er å løpe rett inn i manuset til fryktideologer i McCain-kampanjens war room. Men Snoen stopper ikke der: Han mener sågar pressen helt glemmer å legge ut om hvor venstreorientert demokratenes kandidat er, en både tendensiøs og frynsete påstand.
Det kan Dagbladet ikke gjøre uten først å bearbeide lesernes syn på aksen venstre-høyre i amerikansk kontekst, der enhver frihetlig sosialist (alle åtte) stemples som kommunister og enhver liberal demokrat står eviglangt til høyre for Arbeiderpartiets høyrefløy. Dessuten er problemstillingen etter skribentens syn ikke riktig, men heller feilkommunisert: Det er klart at det er store, store forskjeller i politisk grunnsyn mellom de to kandidatene, men noen halseløs liberaler, det er Obama ikke. Da hadde Clintonvelgerne vært plassert i mannens lomme, blogosfæren hadde sluttet å fnise beskjemmet før de ber ham ombord og, ja, du vet, John McCain hadde fått rett i en anklage mot Obama.
Om ikke annet hadde det vært en kjærkommen avveksling – uhyrlighetene og den usympatiske kaklingen fra Republikanernes landsmøte minner om at det er en stund siden sist.
av 228 lesere