Ifølge DnAs hjemmesider har statsministeren tilbragt deler av helgen hos Helle Thorning-Schmidt, som sammen med sine hardt prøvede kamerater har holdt landsmøte. Til partiets hjemmeside hyller han opposisjonslederen, som i følge en nylig meningsmåling kan komme til å true seg inn som statsminister hvis det var valg i morgen (det er det selvsagt ikke). 

Det skyldes, som det meste i disse dager, at SVs gullforgylte søsterparti SF leverer resultater av den typen Kristin Halvorsen hadde for noen år siden, mens Jens Stoltenberg helt sikkert kan…kjenne seg igjen i hvilken effekt det har på Helle Thornings gallup-tall.

Til lykke med partikongressen, Helle; nå er både Nyrup og Auken ryddet vekk, og ‘deres generation’ er borte. Ta styringen, nå. Og hils hun som har suksess.

Vurdert til: av 242 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er valgdag, og alle går og venter. Statsministeren har stemt, og ikke overraskende, om enn kanskje for nyhetshungrige webredigerere, har han tenkt å skive to taler til aftenen; en seierstale og en hvis han skulle tape.

Jeg håper vi får høre den sistnevnte.

Det håper ikke pressen. Jyllands-Posten har lagt seg i selen for borgerlig seier, og spille knallhardt på den klippefaste avfeiing av diplomati som politisk øvelse opp mot Mphammed-krisen som salgsargument for at VKO bør få fortsette. Berlingske Tidende lar Fogh Rasmussen gjesteskrive lederartikkelen, uten å kreditere ham, ved å gjenta alle Venstres valgkampsaker i hyllende ordelag. Tabloiden BT ønsker borgerlig styre med et stort og betydningsfullt Ny Alliance på vippen, mens Politiken resignert gratulerer Helle med en flott valgkamp hun er dømt til å tape.

Information slår an den mest optimistiske tonen, og gir sitt bud på hvordan en SR-regjering vil bli sammensatt. En morsom tankelek, men neppe særlig sannsynlig. SF er ikke med i det spillet, men Villy Søvndal kan smile likevel. Hans parti har gjort en valgkamp så god at det neppe fins noen valgstrateg som kan krediteres for den en gang, og står til en dobling av oppslutning, og en mulig posisjon som Folketingets tredje største parti for første gang. 

Nå er det velgerne som avgjør om det blir en god dag.

Skribenten går i møter, og vender tilbake med dagesvis av analyser, oppsummeringer og spekulasjoner langt utpå kvelden. 

Vurdert til: av 78 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I valgkampen 1998 slet statsminister Forigårs (S) voldsomt i meningsmålingene, og de borgerlige partiers kadre kunne omtrent observeres stormende gjennom København slepende på små champagne-kjølere som kunne tas i bruk ved enhver improviserte lille fest for å feire statsministerens avgang. Venstres statsminister in the waiting, Uffe Ellemann-Jensen, ble tilslutt så seierssikker at han lot seg avbilde på EkstraBladets forside noen dager før valget med en bajer i hånden, et lykkelig glis om kjeften og den prangende overskriften DEN ER HJEMME. Resultatet var at velgerne flokket til Socialdemokratiet, og sikret den sittende sjefen fire nye år.

Med en uke igjen til valget har Helle Thorning-Schmidt stilt seg så dårlig til at det kanskje er en ide å sette seg komfortabelt på en barstol og invitere EkstraBladet på te på en urban fortausrestaurant i Indre By, og selv tipse journalisten om en smart overskrift: DEN ER BORTE – den kunne passe.

Slik lyder fortellingen etter at Socialdemokraterne og Radikale Venstre tidlig på dagen spilte sitt utlendingskort: Alle innvandrere som venter på å bli sendt hjem til sitt opprinnelsesland skal ha rett til å arbeide utenfor asylsentrene, som er et brudd med den hittidge harde linje. Kommentatorkorpset vet ikke om man skal le eller gråte, for maken til regissert selvmord har man knapt siden Uffes ralling fra bodegaen. Helle har kastet hele velferdsplattformen over bord, og overrakt Anders Fogh og Pia K. en gavepakke man bare ikke gir til dem som har mest fra før. Det bryter med sunn sosialdemokratisk etikette, og det bryter med Helle eget valgslogan: ‘Jeg kan slå Anders Fogh’.

Nå er veien åpen for at Fogh kan male det bildet han vant på i 2001 og 2005, historien om at Socialdemokraterne er utroverdige og snillistiske i innvandringspolitikken. Temaet har vaket i bakgrunnen, som kilende krydder som kunne tas frem når tiden var moden og snakken om velferd hadde bragt Venstre på defensiven. Men da var det Fogh som skulle gjøre det – i desperasjon. Manuset er snudd: Helle Thorning har spilt ut kortet for Anders, uten at han ba om det; uten at hennes kampanje har gått dårlig; uten at noen har mumlet om sosialdemokratisk slinger i innvandrervalsen – og uten at noen indikatorer peker på at danskene er større fans av innrømmelser på innvandrerområdet enn da de slaktet Forigårs eller Lykketoft.

Pia Kjærsgaard, som i noen meningsmålinger de siste dagene har måttet se seg slått av SF i kampen om å bli Christiansborgs tredje største parti etter valget, må juble hemningsløst. Ikke bare får hun forært en gyllen mulighet eller femten til å fyre opp under fremmedfrykt og ‘Danmark som innvandrermagnet’, men også får hun slått erkefienden Ny Alliance i hartkorn med Helle og R som garantist for en ’sosialistisk’ regjering. For det er selvsagt det som er Helles intensjon, hun vil lure Naser Khader ut av Foghs grep. Men for å få til det, har hun sett seg nødt til å åpne en flanke der sosialdemokratiske fløyspillere gang på gang har blitt rundspilt de siste seks årene.

Forslaget er forøvrig utmerket og humanistisk. Og kanskje den fremste faktoren som kan gi Dansk Folkeparti det momentum de trenger for å bli store nok til at dagens regjeringskonstellasjon fortsetter.

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Helle har det travelt med å slenge keitete slengkyss til alle som ikke har lyst til å kline med Pia K.

Søndag er en ganske stille dag i en valgkamp, men som i de forløpne dager maktet Socialdemokraterne og Helle Thorning-Schmidt å stjele overskriftene. I dag var Helles budskap at det er på tide å finne frem til et bredt sentrumssøkende flertall for den kommende regjering av S og Radikale. Derfor har i dag både Bendt Bendtsens Konservative og selsvagt Naser Khaders Ny Alliance fått smigrende beskjeder fra opposisjonens leder. Bendsen kan selvsagt ikke si ja til noe som helst enn så lenge han stadig har en plan om å fortsette i regjering med Fogh, men Khader trives utmerket med Helles flørting. Henrik Sass Larsen, parlamentarisk leder i S, gikk sågar ut og tildelte Khader en hvilken som helst ministerpost dersom han plutselig skulle gjør som han bør, altså peke på den kvinnelige kandidaten.

Møkkagravingen og frustrasjonen mellom de borgerlige og fritenkerne i NA holder ellers frem på samme jevne dur som tidligere. Lørdag ba en synlig brydd statsminister Fogh atter en gang Khader om å gjøre som han burde, nemlig klargjøre at han skulle peke på den sittende statsminister. Tilsist understreket Konservatives politiske ordfører for den ombeilede Khader at han har å gjøre som han bør, derigjennom å legge vekk sine planer om å ha en egen holdning til asylpolitikk dersom han skulle ende opp med å gjøre det han altså har gjøre, nemlig krone Fogh til fire nye år.

Og hva sier så NA-sjefen? Han kjører den samme gamle melodien om at alliansen er noe helt nytt i dansk politikk, som ikke skal la ideologiene og alt det der blokkere hans folk fra å gjøre slik man bør.

Akkurat nå er insisteringen på at man ikke får noe svar, noen politikk eller noen retning ved å stemme NA det eneste håndgripelige standpunkt man får lokket ut av Khader. Det er ikke noen holdbar strategi. Det trengs avklaring. Bare slik kan Naser Khader få gjort det som må gjøres.

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ved valgkampens åpning er man vitne til en av de de største
paradigmeskifter i nyere tid angående den omstridte 24-årsregelen.

Innvandringspolitikken har i de siste mange år vært en av de
hardeste kamparenaene i dansk politikk. Helt siden Venstre i 2001 førte en
knallhard valgkamp på slagordet Danmark
trænger en pause, har dette feltet vært en regelrett konkurranse i å vise
frem hvem som kan være hardest og mest uforsonlig i spørsmål om å stille krav
til de innvandrere som kommer til Danmark, og særlig også om hvem som ikke skal
få komme inn overhodet. Dansk Folkeparti har vært regjeringens ivrige
sekundanter i de mange fremstøt for å stramme inn innvandringsreglene, og
sjefsideologoen Søren Krarup har gså skrytt av at han var den som fikk
regjeringen til å innføre den omstridte 24-årsregelen, en lovtekst som umuliggjør
at mennesker under 24 år kan ta med seg ektefellen til Danmark dersom
vedkommende kommer fra et ikke-vestlig land.

Socialdemokraternes selvjustis etter valgnederlaget i 2001
bragte partiet inn på rekke etter DF og VK-regjeringen, og førte blant annet
til en fullstendig oppbakning toø 24-årsregelen og det meste annet DF kunne
trylle frem. Det bidro ikke bare til å fremmedgjøre det sosialdemokratiske
partiet fra sine nordiske naboer, især i Sverige, men også til å hurtig øke
avstanden til S’ tidligere regjeringspartner Radikale kraftig. Den ulmende og
synlige uenigheten mellom de tidligere hjertevennene om 24-årsregelen ble
dermed raskt et trumfkort de borgerlige partiene kunne spille ut for å
synliggjøre hvilket usikkert regjeringsprosjekt en SR-regjering ville være.

Det har Margrethe Vestager selvsagt sett veldig klart, selv
om hun også er noe mer borgerlig anlagt enn gamlesjefen Marianne Jelved. Og det
er selsagt slik man må tolke Radikales beskjed til offentligheten i dag, om at
partiet ikke stiller ultimative krav til en regjering ledet av Helle Thorning om
at regelen må vekk. Det bidrar til arbeidsro, og rydder en mare vekk fra
valgkampen. Men konsekvensene kan bli større og mer negative for R enn dem
Vestager har gjort regning med.

Radikale velgere er demografisk i slekt med dem man vet at
stemmer Venstre her hjemme, altså verdiliberale, kvinnelige  byboere med høy inntekt (hvis Kanal 24s
drømmekvinne på 32 finnes, stemmer hun R). Dette er mennesker som setter abstrakte
begreper om anstendig borgerlighet høyt, og da passer det ikke bra om man må
være med på å svelge regler som både FN og EU har sagt kan stride mot
menneskerettighetene. Et scanrio der R blir straffet for å ha solgt ut sine
prinsipper, er ikke vanskelig å se for seg. Det er ikke det Vestager trenger i
en situasjon hvor hennes gamle partifelle Naser Khaders Ny Alliance har presset
R så langt nedover på meningsmålingene at det begynner å gjøre vondt. Khader har
da også gått ut og kritisert sitt gamle parti offentlig for første gang, og
kaller manøvren for ’velgerbedrag’. Så var ikke problemene ryddet av veien
likevel.

Enda mer oppsiktsvekkende er det likevel at til og med de
gamle hvite riddere i SF har valgt å gi samme melding som de radikale. Det gir
helt sikkert Villy Søvndal og vennene en dårlig smak i munnen, men regnestykket
er neppe like stygt som det kan bli for Vestagers folk: SFere har ingen andre
alternativer, og partiet leverer fryktelig gode tall og løsninger på en rekke
andre felter. Risikoen for lekkasje til venstre er også liten, enn så lenge et
sykt Enhedslisten sliter så kraftig med Aasma-allergi at meningsmålingene har
røket i bånn. Jeg ser ingen SFere som er villige til å spille bingo med sin
stemme for en slik sak. Til det er tiltroen til at noen endringer uansett
kommer for stor, og redselen for å kaste bort en stemme som kan brukes velte
Anders Fogh enda større.

Dermed er Helle Thorning-Schmidt den klare vinneren av
dagens affære. Radikal selvfølelse vil vise om det er Anders Fogh som kan juble
til sist.

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Skribenten håper at det folketingsvalg Anders Fogh Rasmussen i går utskrev vil ende på en annen måte enn den historien mange allerede har travelt med å skrive: Den om at Anders Fogh bare så vidt skal trenge å svette for å innkassere sin tredje periode som statsminister i Danmark. I så måte er de første meningsmålinger ikke videre lystig lesning, men mulighetene for snubletråder finnes.

For det første ser det ut til at Fogh har tenkt å kjøre hardt på sitt image som statsmann, og dermed male et bilde av Helle Thorning-Schmidt og opposisjonen som uansvarlige småunger uten den erfaring og kompetanse som skal til for å styre et land. Den tankerekken funker gjerne fint så lenge folket er fornøyde. Men de siste måneders eviglange tog av demonstrasjoner mot velferdsnivået i gamle Danmark er ikke sånt som man kan manipulere vekk med et pennestrøk. Vanlige folk er lei av det man opplever som kutt på skole, eldrepleie og universiteter. Dessuten slår regjeringens knallharde motstand mot alt som smaker av innvandring i disse dager så hardt ut at flere får øynene opp. Der finnes Helle Thonrning-Schmidts sjanse: Hun skal klare å klusse med Foghs bilde av et land hvor det ikke trengs et skifte. Peter Mogensen, tidligere pressesjef for den forrige sosialdemokrat som klarte å bli statsminister, Poul Nyrup Rasmussen, mener Helles nisje finnes ved å fremstå som noe nytt mot Foghs landsfader-historie.

Han har trolig rett, men jeg tror også Helles fortsatt lange vei til maktens tinde går via det som tidligere var sosialdemokratiske transportetapper. Det handler om å finne tilbake til en sosialdemokratisk samfunnsmodell som skiller seg like mye fra dagens kvasi-sosialdemokrati a la Fogh som det skiller seg fra Helle Thornings designer-kvasiliberalisme. Å ta historien på alvor, tror jeg det heter. Og å gi fritt spillerom for en velferdsdagsorden som handler om å risikere å høres ut som et sosialdemokrati det går an å kjenne igjen.

Den veien går også via SFs utrettelige formann Villy Søvndal, som atter en gang får oppleve at Socialdemokraterne legger opp til et regjeringsprosjekt uten at Socialistisk Folkeparti får leke med. Jeg tror det er lite klokt. SF er det eneste partiet på opposisjonssiden som står til å styrkes kraftig ved valget, og da bør konsekvensen være at man forespeiles muligheten til å være med i regjeringen. Villy må, slik det ser ut nå, spille rollen som vaktbikkje med en sokk i halsen. Det er jobben hans å trekke Helle i retning av sosialdemokratiske posisjoner folk kan kjenne igjen, men han kan ikke klage så mye at han sår tvil om hvor SF står. Og han har selv sagt at hans eneste mål er å velte Anders Fogh, akkurat som Helle. Men hvor gøy er det å være vaktbikkje for noe du ikke tror på? Villy kan bli sliten de neste ukene.

De neste ukene blir meaninglessnoise solely valgskribent. Kanskje kan det redde den puslete aktiviteten og hyppigheten i innlegg, også. Følg med!

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende