Skribenten har brukt uken til å
begrave seg i venstresiden, type gamledager. Jeg har for sikkerhets
skyld fordypet meg i en artikkelsamling av Berlingske Tidendes
journalist og tidligere debattredaktør Bent Blüdnikow,
som i 2003 ga ut boken ‘Opgøret om den kolde krig’ (Peter La
Cours forlag). Boken er, som tittelen så subtilt hinter til, en
gjenopptråkking av en av de mest populære stiene innen
nordisk borgerlighet; den om å få radikale mennesker til
å legge seg på rygg og beklage at de var radikale i
70-årene.
I perioden 1998 til 2002 var Blüdnikow
debattredaktør på den borgerlige avisen Berlingske
Tidende, som han kom til etter en lengre periode på den enda
mer høylydt høyrevridde Weekendavisen. Danmark har, i
vesentlig større grad enn Norge, vært et ideologisk
polarisert land siden Anders Foghs maktovertakelse i 2001, og en del
av den her så omtalte kulturkampen kan tilskrives de mange og
tunge debatter om venstrefløyen som Blüdnikow og vennene
hans tvang frem i lyset på slutten av nittitallet. I Norge
diskuterer vi med jevne mellomrom mangelen på høyrelenende
medier – i Danmark diskuterer de høyrelente i stedet hvordan
de kan nøytralisere venstrefløyen. Boken inneholder
utdrag fra det enorme utvalg avisdebatter om venstresidens gamle
synder som borgerlig presse i nabolandet bragte mellom 1998-2002.
Strategien lyktes ad helvede til,
som det heter i Danmark: Fogh vant makten, kulturkampen startet,
liberal presse ble et skjellsord, venstrefløyen ble
marginalisert både politisk institusjonelt, og Dansk
Folkeparti ble hærførere i kampen for danske verdier.
Der passer fortsatt ikke venstreorienterte ideer inn.
Storparten av boken som altså
oppsummerer denne borgerlige tsunamien består av debattinnlegg
om danske kommunisters sym- og antipatier i 70- og 80-årene. Vi
kjenner mønsteret her hjemme fra Dagbladets såkalte
Hagtvedt-debatt i 2002; det handlet om å rive opp gamle sår.
En og en av de fremtredende skikkelser på ytre venstre blir
trukket frem, og på lite subtilt vis bedt om å unnskylde
at de støttet Sovjetunionen i tanke og i studiesirkel, og
beskyldningene om landsforræderi, nazi-sammenligninger og
femtekolonisme (?) fyker over sidene og gjør affæren
lesverdig og underholdende. Men etter å ha lest fire hundre
sider med angrepspunkter fra akademikere, folketingspolitikere og
meningsdannere er jeg fortsatt ikke sikker på hva prosjektet
egentlig var.
I bokens forord forklarer Blüdnikow
utførlig at målet er å sette den nære
Danmarkshistorien under debatt, men det er dessverre tydelig at dette
noble mål ganske fort avspores av en lyst til å slå
hele venstrefløyen overende i en kamp om tapte slag. Målet
synes å være at de radikale røstene – som nesten
alle har tatt avstand fra sine ungdommelige svermerier for blodige
diktatorer og nå er inne i folden hos Socialdemokraterne eller
SF – på overtid skal få det offentlige yrkesforbud som
de, i følge flere av forfatterne, ikke fikk i 70-årene.
Snarere tvert imot – disse folkene sitter jo og bestemmer alt,
hyler de: Berlingske Tidendes daværende sjefredaktør Ole
Wivel, ministerne Bertel Haarder og Per Stig Møller, tidligere
utenriksminister Uffe Ellemann Jensen og alle de andre som i
dag…faktisk sitter og bestemmer alt.
De
gned seg i hendene, gjorde de, da Anders Fogh tok oppgjøret
med ‘rundkredspedagogik‘ og ‘smagsdommerne‘ i sin nyttårstale i
2002. Nå skulle de få, de gamle kommunistene, hippiene,
blomsterbarna og NATO-motstanderne.
I dag
vet vi fasit. Fogh har vunnet kulturkrigen sin på noen viktige
områder: Han fikk fjernet Danmarks Radios rødmussede
leder Christian Nissen til fordel for blårussen Kenneth
Plummer, og fikk spent bein på statskanalen for all fremtid på
kjøpet. Han overlot innvandringspolitikken i Dansk Folkepartis
klamme grepå, og han er nærmere enn noen annen å få
den besværlige fristaden Christiania inn i folden. Samtidig har
venstresiden måttet bruke mer tid på å forsvare
fortidens feilskjær enn på å holde hjertet varmt og
hodet kaldt. Socialdemokraterne har nå, i 2008, endelig såvidt
begynt å stabbe rundt på tynne bein, fortsatt litt groggy
etter det som slo dem ut i ‘01. Gamlelektor Ritt Bjerregaards
Københavnparti har startet ideologileken ‘Den Røde
Skole‘, for et nytt og progressivt sosialdemokrati. Det er på
høy tid.
SF
viser tenner, men på ytre venstre er Enhedslisten (arvtakeren
etter Venstresocialisterne, de ideologiske hoggestabbene fra de siste
tretti årene i Blüdnikows bok) ved å implodere under
vekten av sin egen splittelse. Partiet har, som S’ folketingsmedlem
Christine Antorini påpeker i en enquete om venstresiden i siste nummer av tidsskiftet Kritik,
potensielt fraksjonert seg selv alldeles i stykker etter
oppstillingen av den kontroversielle muslim Asmaa Abdol-Hamid ved
folketingsvalget i november i fjor. Enhedslisten er nå bare en
skygge, som likevel ikke har tid eller ressurser til å bygge
seg selv opp igjen, selv om Asmaa, som havnet i trøbbel blant
annet på grunn av ‘problematiske’ uttalelser om homofili og
religion, lever trygt utenfor Christiansborg.
Venstrefløyen
er i den samme, selvpåførte krisen som Anders Fogh og
det borgerlige medielandskapet har advart dem mot siden 90-tallet.
Trøsten må være at det er deres egen feil, ikke
borgerskapets. Men akkurat nå er det vanskelig å se en
vei ut av miseren.
Den
nye kalde krigen er foreløpig i Foghs hender, som
smaksdommeren over gode og dårlige ideer. Akkurat nå er
progressiv politikk dømt ute.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende