Studier og, forhåpentligvis, snart filmfestival her i Bergen tar alt av skribentens tid i disse høstmåneder, så det ser ut til at den en gang (?) så ærerike bloggen stadig vil ligge mer eller mindre død. Likevel, i dag skal vi bare helt kort hylle en av de store kontrære stemmer i amerikansk media, Glenn Greenwald.

For dagens bloggpost på Salons Unacclaimed Territoy, der han tar et lite oppgjør med USAs merkelige og ukritiske forhold til krigen mellom Georgia og Russland på sensommeren. 

Det trengs flere som Green Greenwald, som kan fortelle John McCain sannheten. Vi har Paul Krugman, den brilliante økonomen som vet han er så flink at hankan komme unna med å si følgende når en Nobelpris kommer dalende ned i fanget på ham:

"I thought this day might come some day, but I was absolutely convinced it wasn’t going to be this day"

Mer sånt, I say.

Vurdert til: av 256 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Norsk venstrefløy er faen så klare for å få gode ideer.

Det tyder til å bli en fin sommer for de av oss som bryr oss om ideologi og strategi og fremtid og sånn, særlig de mange av oss som sokner til venstresiden. Denne helgen avholder SV sin bredt averterte Verden til venstre-konferanse, der den talentfulle strikkballen Audun Lysbakken samler hundrer av SVere (’xxx antall prosent av velgerne, HAHA!’ – du hører høyrefløyen skrike, ikke sant?) til ideologifest med besøk av Villy Søvndal og…ehh, Bård Vegar Solhjell. AUF starter programarbeidet som skal munne ut i et nytt miljømaifest til høsten. Arbeiderpartiet investerer millioner i Norges største rådslag om Fremtiden. Og partiet Rødt spar opp knokler og slår hverandre i hodet med beskyldninger om hvem som har eller ikke har tagget bilder av Stalin på Sentralbadet i Bergen.

Bortsett fra det siste, som henviser Rødt fra noen annen rolle i den store samtale om venstresiden enn den som bittelillebror med sjelelige sår, er det altså gode og mange tanker i sving på venstrefløyen i disse dager. Det kan ikke være noe annet enn bra.

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Skribenten har brukt uken til å
begrave seg i venstresiden, type gamledager. Jeg har for sikkerhets
skyld fordypet meg i en artikkelsamling av Berlingske Tidendes
journalist og tidligere debattredaktør Bent Blüdnikow,
som i 2003 ga ut boken ‘Opgøret om den kolde krig’ (Peter La
Cours forlag). Boken er, som tittelen så subtilt hinter til, en
gjenopptråkking av en av de mest populære stiene innen
nordisk borgerlighet; den om å få radikale mennesker til
å legge seg på rygg og beklage at de var radikale i
70-årene.

I perioden 1998 til 2002 var Blüdnikow
debattredaktør på den borgerlige avisen Berlingske
Tidende, som han kom til etter en lengre periode på den enda
mer høylydt høyrevridde Weekendavisen. Danmark har, i
vesentlig større grad enn Norge, vært et ideologisk
polarisert land siden Anders Foghs maktovertakelse i 2001, og en del
av den her så omtalte kulturkampen kan tilskrives de mange og
tunge debatter om venstrefløyen som Blüdnikow og vennene
hans tvang frem i lyset på slutten av nittitallet. I Norge
diskuterer vi med jevne mellomrom mangelen på høyrelenende
medier – i Danmark diskuterer de høyrelente i stedet hvordan
de kan nøytralisere venstrefløyen. Boken inneholder
utdrag fra det enorme utvalg avisdebatter om venstresidens gamle
synder som borgerlig presse i nabolandet bragte mellom 1998-2002.
Strategien lyktes ad helvede til,
som det heter i Danmark: Fogh vant makten, kulturkampen startet,
liberal presse ble et skjellsord, venstrefløyen ble
marginalisert både politisk institusjonelt, og Dansk
Folkeparti ble hærførere i kampen for danske verdier.
Der passer fortsatt ikke venstreorienterte ideer inn.

Storparten av boken som altså
oppsummerer denne borgerlige tsunamien består av debattinnlegg
om danske kommunisters sym- og antipatier i 70- og 80-årene. Vi
kjenner mønsteret her hjemme fra Dagbladets såkalte
Hagtvedt-debatt i 2002; det handlet om å rive opp gamle sår.
En og en av de fremtredende skikkelser på ytre venstre blir
trukket frem, og på lite subtilt vis bedt om å unnskylde
at de støttet Sovjetunionen i tanke og i studiesirkel, og
beskyldningene om landsforræderi, nazi-sammenligninger og
femtekolonisme (?) fyker over sidene og gjør affæren
lesverdig og underholdende. Men etter å ha lest fire hundre
sider med angrepspunkter fra akademikere, folketingspolitikere og
meningsdannere er jeg fortsatt ikke sikker på hva prosjektet
egentlig var.

I bokens forord forklarer Blüdnikow
utførlig at målet er å sette den nære
Danmarkshistorien under debatt, men det er dessverre tydelig at dette
noble mål ganske fort avspores av en lyst til å slå
hele venstrefløyen overende i en kamp om tapte slag. Målet
synes å være at de radikale røstene – som nesten
alle har tatt avstand fra sine ungdommelige svermerier for blodige
diktatorer og nå er inne i folden hos Socialdemokraterne eller
SF – på overtid skal få det offentlige yrkesforbud som
de, i følge flere av forfatterne, ikke fikk i 70-årene.
Snarere tvert imot – disse folkene sitter jo og bestemmer alt,
hyler de: Berlingske Tidendes daværende sjefredaktør Ole
Wivel, ministerne Bertel Haarder og Per Stig Møller, tidligere
utenriksminister Uffe Ellemann Jensen og alle de andre som i
dag…faktisk sitter og bestemmer alt.

De
gned seg i hendene, gjorde de, da Anders Fogh tok oppgjøret
med ‘rundkredspedagogik‘ og ‘smagsdommerne‘ i sin nyttårstale i
2002. Nå skulle de få, de gamle kommunistene, hippiene,
blomsterbarna og NATO-motstanderne.

I dag
vet vi fasit. Fogh har vunnet kulturkrigen sin på noen viktige
områder: Han fikk fjernet Danmarks Radios rødmussede
leder Christian Nissen til fordel for blårussen Kenneth
Plummer, og fikk spent bein på statskanalen for all fremtid på
kjøpet. Han overlot innvandringspolitikken i Dansk Folkepartis
klamme grepå, og han er nærmere enn noen annen å få
den besværlige fristaden Christiania inn i folden. Samtidig har
venstresiden måttet bruke mer tid på å forsvare
fortidens feilskjær enn på å holde hjertet varmt og
hodet kaldt. Socialdemokraterne har nå, i 2008, endelig såvidt
begynt å stabbe rundt på tynne bein, fortsatt litt groggy
etter det som slo dem ut i ‘01. Gamlelektor Ritt Bjerregaards
Københavnparti har startet ideologileken ‘Den Røde
Skole‘, for et nytt og progressivt sosialdemokrati. Det er på
høy tid.

SF
viser tenner, men på ytre venstre er Enhedslisten (arvtakeren
etter Venstresocialisterne, de ideologiske hoggestabbene fra de siste
tretti årene i Blüdnikows bok) ved å implodere under
vekten av sin egen splittelse. Partiet har, som S’ folketingsmedlem
Christine Antorini påpeker i en enquete om venstresiden i siste nummer av tidsskiftet Kritik,
potensielt fraksjonert seg selv alldeles i stykker etter
oppstillingen av den kontroversielle muslim Asmaa Abdol-Hamid ved
folketingsvalget i november i fjor. Enhedslisten er nå bare en
skygge, som likevel ikke har tid eller ressurser til å bygge
seg selv opp igjen, selv om Asmaa, som havnet i trøbbel blant
annet på grunn av ‘problematiske’ uttalelser om homofili og
religion, lever trygt utenfor Christiansborg.

Venstrefløyen
er i den samme, selvpåførte krisen som Anders Fogh og
det borgerlige medielandskapet har advart dem mot siden 90-tallet.
Trøsten må være at det er deres egen feil, ikke
borgerskapets. Men akkurat nå er det vanskelig å se en
vei ut av miseren.

Den
nye kalde krigen er foreløpig i Foghs hender, som
smaksdommeren over gode og dårlige ideer. Akkurat nå er
progressiv politikk dømt ute.

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

"When it comes to moving me, you know you guys are the champs"

(The Load-Out, Jackson Browne)

Yours truly er litt bekymret. Det er en slitsom ting å være et politisk menneske, og det gjelder i særlig grad på venstresiden. For venstresiden, som bloggeren er både stolt og komfortabelt medlem av, er ikke en sekt man bare løper til og fra. Skal man sies å tilhøre venstrebevegelsen, skal man gå opp i det hele – hele tiden. Det finnes alltid noe man skulle ha protestert mot (det Dagbladet så hånende kalte "yrkesdemonstrant" forrige fredag – det finnes ikke på høyrefløyen, gjør det vel?), det finnes alltid et lite land man skulle ha lest mer om, og det finnes en million ting man skulle ha ment noe om. Og så finnes det de dobbelt så mange tingene som man gjerne skulle likt at andre la merke til at man mente noe om.

Og selvsagt; man skal da føle noe. Føle. Dypt. Inderlig. Klart. Tydelig. Hele tiden.

Det er der det skorter for meg. Jeg er ingen følelseskald fisk, jeg har plenty av følelser, tro meg. Men venstresidens følelsestyranni er likevel ikke til å holde ut.

Den mest populære og slitsomme følelsen på Den Riktige Siden er hat. Enhver entusiast elsker hat. Det er igenting som sveiser venstresideklikker mer sammen enn en felles fiende, og det kan være vel og bra. Hvor gøy er det ikke å skjelle ut på Verdensbanken, kanskje? Totalt risikofritt er det jo også, for den store banken vil sannsynligvis ikke bruke særlig mye tid på å slå tilbake, i hvertfall ikke på noen annen måte enn å brutalt ture fram som før med sinnsyke privatiseringsprosjekter av vann, skolevesen eller hva det måtte være. Eller hva med Tony Blair? Han er jo en tosk, det vet man da. Han gikk til krig med hendene i lommen og et fårete glis om kjeften, og har ikke gjort noe som helst med NHS, slik han sa han skulle, den gangen for ti år siden. Helt uproblematisk hatobjekt, der altså.

Men hva om man som venstrefløysentusiast i et sentimentalt øyeblikk kan huske den tiden da Blair var frelseren selv, selve bildet på en europeisk progressiv? Da starter problemene ganske kjapt, og man er straks på utsiden av det gode selskap. Det er nemlig kjernen, og problemet med dagens venstreside, slik det forsåvidt har vært i alle år:  Den store familien av sosialdemokrater, sosialister og bleeding heart liberals har strengt tatt ikke plass avvikende meninger…og strengt tatt ikke til sosialdemokrater heller, når man først får tenkt seg litt om. Du ser det hver dag, hvis du kikker litt på fløymedier som Klassekampen; Det handler mer enn noe annet om å mistenkeliggjøre meningsmotstandere enn å kjempe sammen mot de virkelige fiender.

Det er dette som gjør bloggeren frustrert og litt bekymret. For hvor er vi på vei hvis ingen kan holde nyansene frem i debatten uten fare for å få hodet kuttet av? Jo, da er vi der ytre venstre alltid har befunnet seg. Da er man ikke lenger radikal eller progressiv, da danser man rundt i venstrekonservatismens blomstereng. Det er sikkert en trivelig plass med nokså strengt vakthold, og forbeholdt Internasjonale Sosialister, Kvinnegruppa Ottar, Nei til EU og et par andre grupperinger.   

Men jeg vil ikke, jeg orker ikke. Jeg vil ha meg frabedt at Den Riktige Sidens yppersteprestkollegium skal gi meg følelsen av at jeg er en dårlig fløyspiller. Jeg føler den samme forbannede indre jubel og stormende stolthet som hele resten av venstresiden over å se de endringer som skjer til det beste for mennesker verden over. Og den samme bunnløse indignasjon over at tingene går så altfor seint. Det er mitt stille ønske at vi bare en gang kunne gå sammen om målet, heller enn å hakke hverandre i fillebiter en gang til. Det handler ikke alltid om hvem som er sintest (hør etter nå, Ottar) eller hvem som er mest paria av dine egne venner. Noen ganger er det tilogmed gøy å få til noe.

Happiness is an option, Ottar og militærvenstre. Slett ingen dum en, heller, skal jeg si dere.

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende